Litt om Ailo

Ailo forlot oss den 02.02.2022 💔

I og med at han har så mye med kennelen her å gjøre velger jeg å la sidene hans være her.

Ailo er vår første FL og kom til oss ca. 8 måneder gammel en vårdag i 2011. Han var ikke sosialisert verken til mennesker eller miljø. Dette fikk vi veldig klar beskjed om hos oppdretter Raili slik at vi var forberedt på hva vi fikk. Jeg og min mann så ikke svart på dette. Vi har begge hatt hunder før av forskjellige raser og blandinger. Så dette skulle nok gå bra. I utgangspunktet skulle vi jo ha en turkamerat så om han var litt lite sosialisert og miljøtrent betydde ikke så mye.

Men, så kom vi til Raili da og på veggene hennes hang det så mange flotte rosetter og pokaler at en bare ble grønn av misunnelse. Så planene for Ailo ble plutselig til turkompis + mye mer. Når vi gikk ut døra hos Raili sa jeg til henne: Sånne rosetter skal du får på julekortet fra Ailo og oss. Akkurat det tror jeg ikke hun hadde store troen på der og da.. og jeg viste at her var det mye arbeid som måtte gjøres.

Vel hjemme i Bodø begynte vi med en gang på sosialisering og bytrening. Etter tre dager i sitt nye hjem måtte han være med på utstillings-trening. Og der skal man jo sjekke tenner og det hele. Ailo gjemte seg bak meg for dette ville han aldeles ikke være med på. Ute i byen spurte vi folk vi møtte om de kunne hilse på han. Ikke lett når hunden gjemmer seg, men det gikk på et vis .-)

Og selvfølgelig treffer man på uventede problemer. Ailo lærte seg at når noen sa: åååå så fin .. så betydde det klapping og hvordan unngår man det. Jo, man knurre litt.. bare for å ha gjort det. Men, nok til at han plutselig ikke var så kjekk og slapp unna klappingen. Litt av en luring.. Så dermed ble det til at vi måtte si til de vi møtte at de ikke måtte si noe om hvor «elegant» eller noe i den retningen de syntes han var. Og dermed var vi tilbake til klapping og stryking.

Så kom høsten. Jeg hadde meldt oss på utstilling på Sortland. Smånervøs kjørte vi utover en dag tidligere enn han skulle i ringen. Han skulle stilles på søndag som junior. Lørdagen brukte vi på å gå ut og inn i hallen. Hilse på noen kjekke folk og spise vafler og varm eplekake. Det var mange der oppe som lurte på hva vi holdt på med.. Ut og inn hele dagen tilsynelatende uten å gjøre en eneste ting .-)

Og søndagen kom. Vi gikk i ringen og var så heldige å få Mona H. Selbach som dommer. Hun ga oss god tid og var veldig vennlig ovenfor Ailo. Supert for oss og spesielt for Ailo som var skikkelig i helspenn. Den utstillingen ente med en rød rosett og vi var strålende fornøyd. Det ble også diskutert mellom dommer og ringsekretær om han skulle ha CK. Men til slutt sa jeg at han er skikkelig redd og dermed ble CK holdt tilbake. Helt korrekt avgjørelse og alt annet ville ha vært feil. Og med en så god start så er det bare til å fortsette. Og til jul sendte vi julekort med to røde rosetter på.Raili ble kjempe glad og forsto hvor mye «arbeid» som lå bak de rosettene.

Men, vi var ikke i mål med sosialisering og miljøtrening så hele 2012 ble tatt som et treningsår. Turer i fjellet, lydighetskurs for apellmerket og enda mer sosialisering. Apellmerket tok han med den strålende sum av 167,5p. Max er 180p. og hadde dette vært et stevne ville han fått opprykk til kl.2. Ailo kunne i denne perioden gå fra å være en helt eksemplarisk hund til en skikkelig bråkmaker. Så vi fortsatte.. hevet hodet og sto på.

I dag er Ailo Nordisk Utstillings Champion (Norge, Sverige, Finland), Estisk og Latvisk Utstillings champion og trener fremdeles litt LP og blodspor. I 2013 ble han nr. 9 av Finsk Lapphundhanner på mestvinnende listen i NLK, i 2016 nr.6 og i 2017 nr.7.

Ailo er sjarmerende og glad, litt forsiktig men likevel uredd. Han elsker å leke med andre hunder både tisper og hanner. I band kan han nok finne på å tøffe seg, men han har aldri gjort verken folk eller noen andre dyr noe ondt.

Mot fremmede er han enda litt skeptisk og kommer nok alltid til å være det. Det er ikke lett å ta igjen de 8 første månedene av et hundeliv, men det blir bedre for hver dag som går med ørsmå skritt i riktig retning.

Ailo har et godt jakt instinkt og får han lov til å bestemme hvor turen skal gå, ja da snuser han opp en elg eller to og er i sitt ess. Når elgen er funnet kan han like godt varsle som å være stille. Jeg bruker å be han om å være stille slik at elgen får gå i fred.

Han er også en super turkamerat som kan gå milevis. Er vi flere i følg går han som oftes fremst. Han passer på å snu seg for å sjekke at alle er med og stopper opp og venter om noen henger etter.

Inne i hus går han fritt løs og har aldri hatt behov for bur. Han har aldri ødelagt noe. Han koser seg med sitt, men varsler om noen ringer på eller går forbi. Når han er hos andre hilser han litt forsiktig før han legger seg ned.

Ailo sjarmerer de fleste han møter på sin vei, både store og små. Det går ikke en dag uten at noen smelter for han og synes han er en skjønn bamseulv (Bamseulv var det forresten ei lita jente i barnehagen som mente han var etter at hun hadde sjekket tennene hans) Og det er ikke rart for han har er blikk som får deg til å smelte og en utrolig stolt holdning.

Ailo er ca. 19kg og 50cm. Høy. Han har en god tykk pels, om ikke av den lengste, men heller ikke kort. Pelsen er viltfarget og skinner i kobberrødt og gråblått når solen treffer riktig.

Oppdatert: 26.02.2018